Brukslydighetskurs

Nå er vi hjemme fra en kjempefin helg på brukslydighetskurs med Jeanette Hatteberg, arrangert av raseklubben. Jeg er utrolig fornøyd, føler vi har fått mange gode løsninger å jobbe med fremover! Spesielt på fvfen/konsentrasjonen, så jeg starter med å skrive litt om det før jeg glemmer det. Vi har jo problemer med at hun blir veldig usikker på nye områder og i nye miljøer, og det har vi jobbet en del med uten å komme helt i mål. Og nå fikk jeg noen aha og *klaske hånden i panna*-opplevelser! (Gjengitt sånn som jeg forsto og husker det.)

1. Ikke senke farten når jeg går inn på utfordrende områder. Jeg har en tendens (bevisst eller ubevisst, jeg er ikke helt sikker) til å gå saktere når jeg merker at hun sliter, og det utstråler jo ikke akkurat selvsikkerhet og trygghet. Så fortsette å gå i samme takt, og ikke nøle. Det holder at en av oss gjør det.

2. Bruke mer dobbeltkommandoer for å støtte henne i vanskelige situasjoner, så hun får litt hjelp til å velge riktig ting blir litt ekkelt. Etter å ha trent Ella en god stund har jeg egentlig hjernevasket meg selv til å unngå dobbeltkommadoer for enhver pris, fordi hun da bare ble tregere og tregere, men i det siste har jeg begynt å bruke det mer og mer i innlæringsfasen på Opsis og Klima. Har brukt det lite under fvfen, men det tror jeg faktisk kan fungere ganske bra i de situasjonene hun sliter.

3. Og kanskje nesten det viktigste, ikke belønne henne i de situasjonene hun synes er vanskelige, men vente til vi har gått ut av dem og hun igjen har et mer selvsikkert og komfortabelt kroppsspråk. Det er jo nesten het motsatt av det jeg har gjort hittil, men det er jo ganske logisk? Om hun reagerer på skumle ting ellers i hverdagen belønner jeg jo ikke når hun er usikker, men når hun har sjekket det ut og har kommet over det. Man får jo det man belønner! (*klaske panne hardt*) Så her håper jeg vi har en liten nøkkel.

4. Utfordre henne i fvfen, for å bygge selvtillit og trygghet. Gjort noe av det tidligere også, med mennesker som går rundt med godbiter, som prater til henne og andre hunder, men absolutt noe vi må gjøre mer av! Hun har så godt av det, det hjelper henne til å takle utfordrende miljøer, bedrer konsentrasjonen, selvtilliten, forståelsen av øvelsen og alt det der.

5. Og så klart, oppsøke vanskelige situasjoner. Det har vi gjort mye siden i høst, og det har blitt litt bedre, men nå skal det bli helt bra!

Det var helt sikkert noe mer, men dette jeg husker som det viktigste. Og jeg er kjempefornøyd med at jeg fikk ordet posisjonen hennes etter den grusomme treningen på mandag, nå føltes den bra! Men etter at vi i vinter har fokusert mye på disse grusomme kjede-greiene har jeg ikke vært flink nok til å ha økter med fokus på at hun skal ha konstant kontakt (jeg har generelt ikke vært flink nok til å trene..), så derfor går hun og slipper kontakten innimellom. Det må vi fikse, for det er en av tingene jeg synes er litt smertefullt å se på.

Vi jobbet også med krypen, og der begynte vi ganske på scratch. Det som sitter best igjen derfra er; små bevegelser! Så da vet jeg hva vi skal ha fokus på. Begynte også på fremadsendingen, og det var gøy! Den ser jo så stilig ut når den er bra, og er en skikkelig utfordring, så der har vi en ting til vi må pusle litt med fremover. Jobbet med å skape verdi og markere punktet ved gruppa, og videre skal vi fortsette med det samt å belønne videre interesse fremover. På tur har jeg fra før jobbet med det neste momentet (trave i en rett linje foran meg mens jeg går), og det skal jeg også fortsette med så det blir bedre generalisert og hun får mer forståelse for den delen. Eller noe sånt. Så ser vi hvordan det går..

I dag har vi vært innom halsen, og det synes Opsis er kult! Hun sitter fint i utgangsstilling og begynner på kommando. Må huske å jobbe med figuranter stående nærme henne, for det tror jeg kan gjøre henne litt usikker. Og den venteperioden mellom når øvelsen starter og selve halsen begynner, der tror jeg hun kommer til å ha veldig lett for å falle litt ut – så det å sitte i utgangsstilling lenge uten at det skjer noe må vi ikke glemme bort. Ellers er det å øke lengden på halsen.

Budføringen, her var det et viktig moment jeg ikke har visst om, nemlig at figuranten ofte(eller skal?) ta på hunden når den har satt seg i utgangsstilling. Jippi, for Opsis liker ikke å bli tatt på i utgangsstilling, det er nemlig ekkelt. Og hun kommer nok til å føle seg ganske presset i en sånn situasjon med en ukjent figurant, så den delen må vi ta tak i. Ellers trenger hun litt hjelp inn i utgangsstilling hos figuranten, fordi hun har veldig lyst å løpe forbi og rundt istedenfor å ha direkte innsitt. Øke lengden tror jeg ikke blir noe problem. Tjuvstart derimot.. Så jeg må passe på å informere figurantene om det når vi trener, så de er nøye på at hun må sitte i utgangsstilling en stund. Og legge på rutinene man har i en konkurransesetting.

Metallapporten, den tror jeg kommer til å gå bra! Jeg må huske å gi henne litt støtte underveis, og ikke med en gang kreve at hun skal komme helt inn i utgangsstilling før hun får noe som helst respons. Det er egentlig et av de hovedpoengene jeg tar med meg fra denne helgen, det at jeg må støtte henne i situasjoner der hun er usikker ved å enten rose henne med stemmen, gi en ekstra kommando eller liknende. Ikke for å mase på henne, men for å gi henne en ekstra trygghet og hjelpe henne når hun hun føler at ting blir ekkelt.

Jeg er skikkelig fornøyd med kurset, som i tillegg til å være fullt av kjentfolk var veldig vedig lærerikt. Gøy å gå kurs for en som er såpass god til å lese hund, og som kjenner rasen!

Familieforøkelse

Nå de siste månedene har det skjedd veldig mye, eller sagt på en annen måte, det har vel egentlig bare skjedd to nevneverdige ting, men de er til gjengjeld ganske store. For det første har jeg flyttet, og i tillegg har jeg fått en liten maskot i hus. Det var muligens i omvendt rekkefølge.

1. april kom Klima i hus, til de flestes store overraskelse. Så for å ta en rask forklaring på familieforøkelsen; Ella begynner å bli gammel og skral, og jeg vil helst ha to hunder. Men det holder med en brukshund, i hvert fall når jeg har Opsis som krever en del jobb. Så planen var i utgangspunktet å bare sjekke litt rundt, og skaffe den neste maskoten når Ella hadde gått bort. Men så kom jeg over dette kullet, fikk god kontakt med oppdretterne, snakket med mange forskjellige raseentusiaster og… Ja, jeg kunne jo ikke si nei?

Når det gjelder rasevalget ønsket jeg meg en aktiv maskot med litt størrelse, som forhåpentligvis kunne bidra med litt mer kraft enn Opsis på ski/sykkel. Jeg ville ha en hund som ikke hadde et ekstremt jaktinnstinkt, en som kunne stilles på utstilling uten brukskrav, kort pels, relativt førerorientert og liten radius på tur, men uten et stort behov for mentaltrening og med en mer «dum og deilig»-personlighet enn mange gjeterhunder. Jeg var også nøye på at jeg ikke ville ha en rase hvor separasjonsangst var utbredt, og det skulle heller ikke være umulig å finne et miljøsterkt, trygt og sosialt individ.

Dermed falt valget på dalmatineren. Og jeg har ikke angret et sekund! Klima er foreløpig absolutt alt jeg ønsket meg, og mer til. Hun kommer fra kennel Toot’s, og ble født i Tromsø 19. februar sammen med en hel haug søsken. Moren er INT Nord DK HR Ch NV-07 NV-11 Toot’s Bobadilla Light og faren er Multich(masse utenlandske utstillingschampionater) Udarny Blues s Nevskih Ostrovov. Jeg har Klima på for med Åsa Fagerlund, og forhåpentligvis blir hun ikke kjempestygg. Lov å håpe i hvert fall! Mentalt har jeg så godt som ingen ting å klage på, og det er ganske sykt, for jeg pleier ikke ha problemer med å finne feil på egne hunder akkurat. Hun er en sosialt trygg valp, veldig miljøsterk (og det er så rart! Jeg har aldri hatt en miljøsterk hund før, så det er en helt ny opplevelse. Jeg fniser fortsatt litt inni meg hver gang vi for eksempel går gjennom Oslo s, der går hun og logrer mens hun storkoser seg! Og første gang vi var på en t-banestasjon under bakken, som for øvrig var første gang hun var i byen og første gang hun gikk i bånd, så spradet hun av gåre foran meg med en svinsende hale. Jeg er fortsatt i sjokk!), hun slapper fint av inne, har null problemer med å være alene hjemme, ydmyk og fin med andre hunder, skikkelig matvett og ikke minst, hun har en utrolig lekelyst! (Utrolig for meg, som ikke har hatt en hund med skikkelig gjenstandsinteresse før heller. ) Jeg sammenlikner henne naturligvis mye med Opsis, siden hun er den eneste valpen jeg har hatt før, og hittil må jeg si at det er ganske stor forskjell på denne valpetiden og den forrige. Og jeg har ikke en gang begynt å snakke om konsentrasjonen hennes!

Planen var jo at jeg ikke skulle trene henne noe særlig. Og jeg skal jo ikke det, egentlig, men akkurat det går ganske dårlig. Så litt endringer der gitt.. Hun har allerede tusen ganger bedre konsentrasjon enn det Opsis hadde på samme tid,  og hun er utrolig motiverende å trene! Hun er veldig ærlig, og selv om det så klart går ganske mye tregere enn det gjorde med Opsis så går det jevnt og trutt fremover. Nå er hun jo en dalmatiner, så jeg regner ikke med at hun kommer til å bli en spesielt enkel hund å trene, men det er ikke så farlig. Det tar vi som det kommer, jeg har ingen store planer eller mål med henne. Den biten er det Opsis som skal ta seg av.

Nå ser jeg at jeg i forrige innlegg beskrev en veldig rolig og samlet Opsis. Eh ja, så lenge varte det. *ler* Hun var vel bare litt påvirket av løpetiden, for den effekten forsvant fort nok den. Men, over til bruksen. Etter at snøen forsvant har vi gått en del spor, og jobbet både med utholdenhet og markering av pinner. Resultatet er nå at hun har gått spor på hele 1 km der sporet også krysset seg selv en gang (ikke helt med vilje, men shitau!) og plukket pinner på bare 2 cm. Kjempegøy! Det virker kanskje som at hun sliter litt med vått underlag, de siste sporene har i hvert fall vert veldig vanskelige for henne, og det er det fellestrekket jeg har funnet (annet enn tidsperioden). Men vi skal ut å gå spor nå, så da får vi testet det igjen.

I helgen skal vi på brukslydighetskurs med Jeanette Hatteberg, det blir veldig spennende!

Der fikk jeg til bildene! Klima er utnevnt til Opsis sin nye BBF. De to har det utrolig mye gøy sammen, og hun er den første hunden Opsis noengang har hatt drakamp med. Det er nemlig ikke så enkelt å skulle dele på lekene sine, når man egentlig vil ha dem for seg selv..

Kort økt innendørs:

Spor pluss fvf med kommandering på slutten. Se så søt!

LP-film

Jeg fikk litt klager på overdrevent utstillingsinnhold på forrige innlegget, men nå lover jeg å gjøre det godt igjen! Jeg håper en 14min lang film er godt nok..

I det siste har jeg tenkt mye på hvordan vi skal få gjort noe med all den frustrasjonen Opsis har det med å bygge opp, og etter å ha snakket med Maren i går fikk jeg endelig en litt mer konkret plan til å begynne å utforme seg i hjernebarken. Opsis trenger utholdenhetstrening, hun trenger å få ned forventningen om at belønningen kommer, hun trenger å bli vant til å følge flere kommandoer etter hverandre og hun trenger å senke stressnivået. Men å gå kjeder som vi har gjort til nå fungerer ikke, det ender kun opp med enda mer frustrasjon. Fra nå av kommer jeg til å dele opp dette litt i to; utholdenhet skal i hovedsak trenes gjennom lange økter med fvf, og utfordringen i kjedene skal kun være å veksle mellom ulike øvelser, transporstrekker, bli vant til å kunne bli belønnet gjennom meg uten å miste fokus eller forvente belønning og å ikke stresse seg opp selv om vi blir kommandert.

Så da måtte vi nesten ut å trene i går, for å sjekke hvordan ting fungerte. Etter den tredje løpetiden har hun blitt utrolig rolig og hundre ganger lettere å ha med å gjøre (det er mye ), men når vi har trent sammen med Marie har hun likevel stresset seg bra opp. Men denne gangen trente vi alene, og hun var så samlet og balansert! Så ting gikk mye bedre enn de har gjort på mange måneder, og treningen ble litt mer ustrukturert enn jeg egentlig hadde planlagt. I hvert fall, her kommer masse småkjeder og snodige påfunn, og se hvor rolig og fattet hun er! Kun en gang i løpet av treningen hørte jeg antydning til frustrasjonspiping. Å, lykke!!

Og, ikke helt med vilje, men her holdt vi på i sammenhengende over 40 minutter, og jeg synes hun holdt veldig bra. Det er så stor forskjell fra i høst at det er vilt.. Det er bare et halvt år siden hun ikke hadde sjans til å konsentrere seg i mer enn 5 sekunder av gangen.

Opsis er ikke lenger ubetydelig!

I helgen har vi stilt i Letohallen, og Opsis slo til med excellent på både lørdag og søndag! Jihu. I dag sa dommeren også at han trodde hun kom til å utvikle seg mye de neste seks månedene, og det er første gang en utstillingsdommer har vært positiv på hennes vegne. Så altså, sånt tar vi med oss. Men det viktigste er at hun oppførte seg veldig fint i ringen begge dagene (hun fikk til og med skyt for ståingen og løpingen av en tilskuer!), og virket mye mindre berørt i hallen enn hun var i høst. Hun er ganske smågretten om andre hunder kommer nærme henne utenfor ringen, mat og sånt skal jo helst passes på, men ikke sånn at det er noe problem. Ellers går hun fortsatt fint med nesten alt av hunder! Det er deilig.

Kritikk lørdag, dommer Adolfo Martinez Noguera:
“Nice bitch. Too feminine, very good head. Eyes a little big. Good corporal structure, but loin a little convex. Good angul. Good movement.” 

Kritikk søndag, dommer Antonio Di Lorenzo:
“Very good type. Needs better shape of scull. Excellent proportions. Well ang. in front and rear. Still emature in body but really kelpie. Needs better topline and (edit: in?) movement. The movement is typical.” 

Legg merke til “but really kelpie.”! Det er ikke dårlig det.

Her er en film fra treningen forrige onsdag:

 

HD/AA

Vi har gjort ting de to siste månedene også altså, det er bare litt tiltak å få ting skrevet ned..

To viktige begivenheter har vært helgene i Arendal på kurs, dessverre ingen film nå heller, men vi har i hvert fall hatt fantastiske turer! Sånn over all har innmarsjene våre blitt veldig mye bedre, men jeg ser fortsatt at hun blir usikker når vi går inn på nye steder. Så her har vi absolutt noe å ta tak i også videre.. Ellers husker jeg at jeg klagde litt over den nye trenden til Opsis i desember, nemlig at hun plutselig fant ut at jeg/noe var ekkelt, og bare løp sin vei. Jihu, skikkelig artig. I hvert fall, spådommen min ble oppfylt, og disse tulletendensene forsvant i løpet av noen måneder. Heldigvis!

Akkurat nå for tiden har hun en veldig god konsentrasjon, så det prøver jeg å benytte meg av så mye som mulig. Men som vanlig har hun jo funnet på noe nytt, og denne gangen er det at alle øvelser der jeg går fra henne er shit. I de siste kjedene vi har gått har hun reist seg og bjeffet irritert når jeg har gått 2-3 skritt vekk fra henne. Jaja, daså? Vi trente i Drammen hundepark sammen med Canis forrige helg, og med hjelp av Marie kom vi vel frem til at hun også begynte med det når jeg ble kommandert. Altså selv om ikke øvelsen er i en kjede. Dette er jo øvelser/momenter hun har kunnet siden hun var 6 måneder, så jeg tror ikke forståelsen bare plutselig har blitt borte heller.. Sist prøvde vi å gjøre det sånn at jeg bare gikk tilbake og la henne ned igjen, igjen, igjen og igjen, for å unngå å gjøre det lettere for henne når hun tullet(noe hun veldig fort hadde benyttet seg av ). Det fungerte ikke så veldig bra, så videre tror jeg at jeg skal trene veldig mye på akkurat det momentet utenom, og så gå MYE kjeder og passe på hvor jeg legger forventningen.

På treningen i Drammen trente vi med mye andre ukjente hunder rundt oss, og jeg er så utrolig fornøyd med hvordan hun oppførte seg!! Jeg følte jeg hadde god kontroll på henne, og selv om hun var litt påvirket av hallen og alt som skjedde – så jobbet hun utrolig bra. Så stor forbedring der!

Ellers har vi også vært og røntget hofter og albuer, og jeg venter ganske spent på resultatet fra NKK.. Jeg fant ut at jeg dessverre bare har bildene som ble tatt i juni (når hoften var ute av ledd) og ikke de fra august. Jeg skal ringe dyreklinikken i morgen og spørre om det er mulig å få dem, for det hadde vært veldig interessant å se! Når vi tok de sa i hvert fall veterinæren (som har god peiling på skjelett) at alt så helt optimalt ut. Ingen forskjell mellom sidene. På bildene tatt nå har derimot venstre hoftekule (den som var ute av ledd) fått en annen form, og venstre lårbein er også litt tynnere i tillegg til mindre kompakt (altså mer gjennomsiktig på bildene), i følge veterinæren. Vi snakket en stund om hvorfor ting har utviklet seg sånn, og det hun trodde var at Opsis avlaster venstre hofte/bein, selv om det er vanskelig å se til vanlig. I sommer avlastet hun naturlig nok bakparten mye, og fikk veldig mye muskulatur foran, så i høst har vi jobbet en del med å bygge opp muskulaturen bak igjen. Det har hjulpet mye, men hun belaster tydeligvis fortsatt litt skjevt? Ble rådet til å la henne gå på coseqin, og helst ha litt oppfølging av fysioterapeut for å sjekke hvordan muskulaturen utvikler seg. Jeg kommer nok også til å røntge henne på nytt om noen år, for å se hvordan ting ligger an.. Sjansen for avleiringer var i hvert fall i følge veterinæren ganske store. 

Det beste jeg vet..

Noe av det beste jeg vet er å dra på skitur i mørket med snø på trærne, stjerneklart og akkurat nok lys til at man ikke trenger lykt. I går dro jeg og Marie på ettermiddagstur med alle fire hundene, og det var akkurat sånn det skal være! Det er kjempegøy å se at høstens sykkelturer har hjulpet mye på Opsis, for hun har virkelig skjønt hva dette dreier seg om. Vi kjørte ca 1 mil, og det får meg til å føle meg sprek, helt til jeg husker at jeg så vidt tok et eneste stavtak i løpet av hele turen. Det er trekkhundene sine! Ella virker litt stiv i dag, men ikke mer enn vanlig etter mye fysisk aktivitet.

Det å se fire hunder jobbe side ved side oppover bakkene mens man har løypene helt for seg selv, det er ekte vinter det.

Begynner å bli en del år siden, her er jeg og Ella på vei ut fra start. (Hadde bildet vært tatt ved målgang hadde det ikke sett sånn ut.. )

Onsdagstrening

I går ble det igjen trening på den fantastiske banen, som nå heldigvis er bar igjen. Opsis lå en smule høyt i stress, men klarte likevel å konsentrere seg. Det er forandring fra tidligere det! Vi jobbet først med apportering over hinder, og det tok hun veldig fort. Veldig god fart (det er liksom ikke det vi sliter mest med ) og fine opptak med null tygging. Videre jobbet vi med kjeglen og ruta, og på slutten av den korte økta prøvde jeg meg på å kjøre hele øvelsen, og gjett om hun ikke gjorde akkurat det hun skulle? Hun skjente først litt til den ene siden når hun løp ut fra kjegla, men rettet seg fort opp når hun så ruta.

Vi tok også en liten økt med hopp-stå, og denne innkallingen med stå gir meg litt hodebry, mest fordi jeg aldri har lært den inn før. Hun sliter med gode ståer på lengre avstand, mens de er veldig fine nærmere meg. Naturlig nok. Så vi får prøve oss litt frem, det er gøy når man møter på problemstillinger man ikke har vært borti før. Men jeg merker veldig godt at det eneste det står på her er mine kriterier (som til tider er litt vage… ). Man vil jo så gjerne belønne ståer som er sånn ca..

Siden vi hadde en stor bane tilgjengelig ble det også en økt med å gå fvf inn på nye steder. Den kunne jeg ønske at vi hadde filmet, for det var veldig tydelig på henne at hun synes det ble ekkelt når vi bevegde oss inn i nye farvann. Hun reagerte også veldig når vi gikk mot en høy nettingvegg inne på dette nye området. Glad vi fant et sted som får frem akkurat de problemene der, for da fikk vi i hvert fall trent på det! Er det en ting vi må gjøre hver eneste trening, så er det det.

Alt i alt veldig fornøyd med treningen, hun var veldig på, rask, fokusert, enkel å belønne og presis. Ikke noe lyd heller (om man ser bort i fra når hun ventet på tur, det å være stille da har man visst glemt.).  Men så klart, bare fryd og gammen ville jo vært kjedelig.. Mellom øktene tok jeg på henne dekken, for at hun ikke skal stivne og fordi hun blir litt passiv når hun får på seg sånt. Og det er jo praktisk. Men hun synes ikke det er sånn veldig kult, men det var ikke noe problem tidligere på treningen. Men akkurat nå på slutten fant hun plutselig ut at det var superekkelt, og løp. Tidligere har jeg kunnet stoppe henne når hun begynner å tulle sånn ved å bli litt streng, men i går kom i hvert fall ikke det på tale. Hun løp sikkert 300 meter, og der holdt hun seg. Om hun stoppet opp og jeg ropte løp hun av gårde igjen.. Dette var ting hun fint kunne finne på når hun var 5-8 mnd, men det er nå nesten 9 måneder siden. For å si det sånn, vi brukte til slutt 40 minutter på å få tak i henne igjen. Jeg kjente ikke kjærligheten bruse akkurat da. 

Hun har hatt to andre tilfeller de siste ukene der hun har vist noen av de samme tendensene. Hun får for seg at jeg har tenkt å gjøre noe skummelt, og da løper av gårde og holder god avstand. Og løper full fart motsatt vei om jeg roper. Jeg skjønner ikke hvor hun får det fra, det har vært ting som at jeg har beveget meg mot skiboden vår og mens jeg har spurt om hun ville være med. Og denne oppførselen er jo skummelt selvforsterkende. Altså er det logisk at det blir mye langline fremover, men det er jo også veldig tungvint. Det er ikke like enkelt å trene ruta med et langt tau hengende etter, men vi kan jo for så vidt se på det som fin trening på forstyrrelser. Om vi skal være veldig positive. Hadde hun gjort dette hvert 5. minutt hadde jeg ikke nølt, men når det har skjedd kanskje 1 gang i uka, da må det litt mer viljestyrke til for å holde henne i bånd de andre 167 timene. (Ja, jeg sjekket med kalkulator.)

Men om vi skal følge normalen så tipper jeg dette varer i noen uker, og så er vi vell ferdig med det igjen. Lurer på hva neste greia vår blir. Nå fungerer i hvert fall treningen! Jihu!