I går ble det igjen trening på den fantastiske banen, som nå heldigvis er bar igjen. Opsis lå en smule høyt i stress, men klarte likevel å konsentrere seg. Det er forandring fra tidligere det! 
Vi jobbet først med apportering over hinder, og det tok hun veldig fort. Veldig god fart (det er liksom ikke det vi sliter mest med 
) og fine opptak med null tygging. Videre jobbet vi med kjeglen og ruta, og på slutten av den korte økta prøvde jeg meg på å kjøre hele øvelsen, og gjett om hun ikke gjorde akkurat det hun skulle? Hun skjente først litt til den ene siden når hun løp ut fra kjegla, men rettet seg fort opp når hun så ruta.
Vi tok også en liten økt med hopp-stå, og denne innkallingen med stå gir meg litt hodebry, mest fordi jeg aldri har lært den inn før. Hun sliter med gode ståer på lengre avstand, mens de er veldig fine nærmere meg. Naturlig nok. Så vi får prøve oss litt frem, det er gøy når man møter på problemstillinger man ikke har vært borti før. Men jeg merker veldig godt at det eneste det står på her er mine kriterier (som til tider er litt vage… ). Man vil jo så gjerne belønne ståer som er sånn ca..
Siden vi hadde en stor bane tilgjengelig ble det også en økt med å gå fvf inn på nye steder. Den kunne jeg ønske at vi hadde filmet, for det var veldig tydelig på henne at hun synes det ble ekkelt når vi bevegde oss inn i nye farvann. Hun reagerte også veldig når vi gikk mot en høy nettingvegg inne på dette nye området. Glad vi fant et sted som får frem akkurat de problemene der, for da fikk vi i hvert fall trent på det! Er det en ting vi må gjøre hver eneste trening, så er det det.
Alt i alt veldig fornøyd med treningen, hun var veldig på, rask, fokusert, enkel å belønne og presis. Ikke noe lyd heller (om man ser bort i fra når hun ventet på tur, det å være stille da har man visst glemt.). Men så klart, bare fryd og gammen ville jo vært kjedelig.. Mellom øktene tok jeg på henne dekken, for at hun ikke skal stivne og fordi hun blir litt passiv når hun får på seg sånt. Og det er jo praktisk. Men hun synes ikke det er sånn veldig kult, men det var ikke noe problem tidligere på treningen. Men akkurat nå på slutten fant hun plutselig ut at det var superekkelt, og løp. Tidligere har jeg kunnet stoppe henne når hun begynner å tulle sånn ved å bli litt streng, men i går kom i hvert fall ikke det på tale. Hun løp sikkert 300 meter, og der holdt hun seg. Om hun stoppet opp og jeg ropte løp hun av gårde igjen.. Dette var ting hun fint kunne finne på når hun var 5-8 mnd, men det er nå nesten 9 måneder siden. For å si det sånn, vi brukte til slutt 40 minutter på å få tak i henne igjen. Jeg kjente ikke kjærligheten bruse akkurat da.
Hun har hatt to andre tilfeller de siste ukene der hun har vist noen av de samme tendensene. Hun får for seg at jeg har tenkt å gjøre noe skummelt, og da løper av gårde og holder god avstand. Og løper full fart motsatt vei om jeg roper. Jeg skjønner ikke hvor hun får det fra, det har vært ting som at jeg har beveget meg mot skiboden vår og mens jeg har spurt om hun ville være med. Og denne oppførselen er jo skummelt selvforsterkende. Altså er det logisk at det blir mye langline fremover, men det er jo også veldig tungvint. Det er ikke like enkelt å trene ruta med et langt tau hengende etter, men vi kan jo for så vidt se på det som fin trening på forstyrrelser. Om vi skal være veldig positive. Hadde hun gjort dette hvert 5. minutt hadde jeg ikke nølt, men når det har skjedd kanskje 1 gang i uka, da må det litt mer viljestyrke til for å holde henne i bånd de andre 167 timene. (Ja, jeg sjekket med kalkulator.)
Men om vi skal følge normalen så tipper jeg dette varer i noen uker, og så er vi vell ferdig med det igjen. Lurer på hva neste greia vår blir. Nå fungerer i hvert fall treningen! Jihu!
ÅÅ, så søte bilder av Opsis