Trening i Drammen hundepark

Jeg fikk filmet litt sist vi var i Drammen, så her kommer det litt av hvert!

Vi fikk gått igjennom en del av det jeg hadde planlagt, blant annet ruta, apportering med dirigering og neseprøven. På ruta prøvde jeg å kjøre øvelsen inkludert kjeglen, og det gikk veldig bra med tanke på hvor lenge siden det er vi har trent på akkurat det. Stoppet henne ikke, men belønnet at hun løp rett gjennom. På vei fra kjeglen til ruta måtte hun også forbi noen hunder som sto bundet langs veggen, så hun tar en liten bue utenom dem, men retter seg inn igjen og treffer ruta. Det likte jeg veldig godt! Fikk med litt lyd i det jeg sender fra kjeglen, og det er noe som går litt igjen både i den øvelsen, apportering og ikke minst apportering med dirigering. Det går jo ikke, så der holder jeg på å legge en fantastisk plan.

Litt utover i treningen bestemte jeg meg for å ta frem neseprøven. Jeg og neseprøven har et forhold som er basert på en del skrekkblandet fryd, så jeg synes det er litt skummelt å skulle drive å sette sammen hele øvelsen – men shit au. Bare å hoppe i det!

Under de første repetisjonene lå hun litt høyt i stress, men så testet jeg å innimellom legge noen tørrforkuler ute på venstre side. Jeg er litt usikker på hvorfor jeg gjorde det i stede for å gå litt tilbake å få henne til å fryse på riktig pinne, men jeg tenkte vel at jeg skulle teste noe nytt. Og det fungerte veldig bra en del ganger, og ganske bra noen andre ganger. Og mindre bra de gangene som er igjen. Neste gang skal jeg starte med en økt der hun kun skal fryse på pinnene, før vi går frem igjen og legger på plukkingen. (Også må jeg få kjøpt meg nye pinner.. Disse pinnekjøttpinnene er så små og vanskelige å plukke opp uten omtak, og den vanen trenger hun ikke få.)

På slutten fikk hun gå en kjede med kommandering. Og det er nesten ikke noe frustrasjon å se! Nesten. I forhold til hva det har vært tidligere er det ganske så fantastisk! Merker at hun fortsatt går og bygger opp frustrasjon underveis, så jeg tipper at om jeg hadde dratt den lenger hadde det nok kommet litt lyd her og der i tillegg til andre artige påfunn. Håper jeg klarer å få henne til å bare slappe av og slippe seg litt mer løs etter hvert, men dette er absolutt en god start! Og, en ting som vi helt tydelig må trene på. Ikke høre på kommandanten! 😛

Lp-filmer

Da har det gått noen måneder siden sist, og litt av hvert har skjedd. I høst startet jeg og Opsis en bevegelig blodsporprøve, og det endte med en 1. premie med utmerket på alle punktene. Jippi! 😀 Vi har også vært en del hos Kristin Halle, så nå skal det bli orden på det fysiske også. Det går i hvert fall riktig vei!

Klima var så heldig og fikk være med på litt treninger i høst, og hun fikk til og med være med helt alene på de treningene som kom rett etter at Opsis hadde vært til behandling. Det er ikke dårlig for en liten maskot! Så her kommer litt bilder tatt av Anette Henriksen.

Og for en fin liten maskot hun er! Den blir kanskje bittelitt mer aktiv enn jeg hadde planlagt. Jeg skal ikke påstå at hun er noen arbeidsmaskin, men hun er veldig stabil og trygg dame, så veldig veldig morsom å trene med!

Her er litt filmer av de siste dagenes kjøkkentrening med Opsis:

Første er av avstanden. Hun har hatt en tendens til å låse seg litt, men jeg synes det begynner å løsne nå.

Og siden jeg ikke ble helt fornøyd med skiftene hennes fra stå til dekk på den videoen der ble jeg nesten nødt til å ta en økt med fokus på det i dag.

I det siste har jeg også gått mange små kjeder innendørs, med fokus på ikke gjøre noe større sak ut av det og prøve å gjøre det til en vane. Filmet noe som minner om klasse 1-programmet i dag, og man kan så godt som ikke se tegn til frustrasjon! Hun ligger her veldig lavt i stress, noe hun absolutt ikke gjør om vi skulle gjort det samme ute og med kommandant, men håper litt av denne attityden kan smitte over på utendørskjeder etter hvert. Det er ikke lenge siden vi ikke kunne gå en kjede som dette uten at det bikket over i frustrasjon selv innendørs, så jeg er veldig veldig fornøyd!

Siden vi på fredag skal ta neseprøven ut i litt mer stressende omgivelser ble det noen repetisjoner av den også. En stund siden sist, så hun bruker litt lenger tid enn vanlig på å dobbeltsjekke, men det er jeg egentlig veldig fornøyd med. Det ble en del repetisjoner i dag, og ikke en eneste gang valgte hun feil! Jeg tror hun er en hund som lett kan bli litt høy å ta første og beste, så dette synes jeg var veldig lovende. Men jeg må skaffe meg skikkelige pinner, for disse er såpass små at hun fort må ta et dobbelttak når hun plukker dem opp. Og det går jo ikke an. Så vanlige neseprøvepinner og trening på opptak må til!

Blodspor og NKKUs sommerleir

Der var vi tilbake i hverdagen etter noen fantastiske ferieuker. De to siste ukene har det blitt mye hund, med først en uke på blodsporkurs med Øystein Sjursen under Hundeferie i Hemsedal og deretter en uke som instruktør på NKKUs sommerleir.

I sommer har Opsis utviklet seg til å bli en fantastisk hund. Kanskje var det en løpetid til og den berømte to-årsdagen? Hun er den kuleste hunden jeg kunne fått, og nå har treningen også falt veldig på plass. På fine dager er hun nå 100% fokusert uten at det bikker over i frustrasjon og stress, og etter å ha jobbet mye med å gå inn i ukjente ringer bygger hun seg nå opp hver gang hun passerer et ringbånd. DET er kult det!

Jeg stjeler de bildene Pia tok av oss i Hemsedal, siden jeg aldri klarer å ta noen egne.

Bodsporkurset, med verdens koseligste instruktør, gikk strålende. På slutten av kurset fikk vi beskjed om at vi var ferdig kurset før vi kom, Opsis er veldig spornøye og vi har utviklet god kommunikasjon når vi går sporet. Nå må jeg bare få lagt ut et døgngammelt spor, og om det går som forventet melder vi oss på en haug med prøver. Det hadde vært utrolig kult om vi hadde klart å samle en førstepremie før vinteren kommer!

Så til det litt mindre oppløftende. På fredagen var Opsis i ganske dårlig form, hun gikk ikke helt rent og hun la seg plutselig ned midt i blodsporet. Fikk noen andre til å se på henne i bevegelse på kvelden, og det så ikke så bra ut.. Dermed ble det ikke noe kurs på henne på lørdag. Vi dro videre en tur til Sandane, og med noen dagers hvile gikk hun helt normalt igjen. Vi fikk en fantastisk (!!!) lydighetstrening der oppe, med mye fvf inn på nye områder, små kjeder, starten på bruksfremadsendingen og annet gøy. Hun var akkurat der hun skulle være, og vi fikk trent på så mye av det hun synes er vanskelig. En økt la jeg blant annet ut alle plankene fra hopp-hinderet rundt på banen, og Opsis fikk utfordret konsentrasjonen og nysgjerrigheten sin skikkelig. Ting som ligger rundt der de ikke pleier å være er snodige!

Opsis har blitt 2 år, og i den anledning leker vi utstilling.

Videre dro vi rett på Norsk Kennel Klubb Ungdoms sommerleir. Det er den ene gangen i året jeg tvinger meg selv til å instruere andre, men selv om jeg ikke føler meg helt komfortabel med å skulle ta på meg den rollen overlevde jeg i år også. Det var faktisk veldig gøy, for det var så mange motiverte og talentfulle ungdommer med lovende hunder! Her er det mange å se opp for i fremtiden. I hvert fall, dagene går i ett med instruksjon, arrangering av sosiale aktiviteter og alt sånt, men jeg fikk presset inn i hvert fall en times trening av Opsis og Klima hver dag. Vi fikk en økt med feltsøk, og ellers ble det mye lydighetstrening sammen med Maren.

På mandag var Opsis veldig seg selv, og første økten der vi skulle vise kl.1 programmet for deltagerne gjorde hun akkurat som hun skulle. Wow. Lykke! Ingen tegn til frustrasjon, hun var balansert, konsentrert og eksemplarisk. Dritkult! 😀 Utover uka ble hun derimot verre. Når vi skulle trene på torsdag kveld gikk hun igjen ikke normalt, og da var hun også på randen av eksplosjon. På en måte litt fint å se, for nå tror jeg at jeg vet hvorfor hun i perioder har vært en liten utfordring å trene, det henger nok sammen med smerte. Og akkurat det er dritkjipt. Hun skal ikke ha så vondt i den hoften nå, som 2-åring.. Også etter to uker med såpass lite fysisk aktivitet. Så egentlig er jeg nå supernervøs, er det en hund som skal leve til hun er 15 så er det henne, men nå konsentrerer vi oss heller om behandling, fysioterapauter og den slags. Heia Opsis!

Og Klima? Hun er rå. Alltid glad (noen synes kanskje det hadde vært litt irriterende, men jeg elsker det!) og superkul å trene. Jeg har ikke lagt mange timer trening ned i den hunden, og hun har likevel kommet et lite stykke. Jeg må bare starte med den hunden en dag, noe annet hadde vært blodig urettferdig.

Valpeshow

Klima har også drevet med ting i det siste, blant annet vært på valpeshow. Og jeg klager ikke på resultatene!

Lørdag ble hun ikke mindre enn BIR, BIG og BIS!!!

Kritikken:
«4 mnd. Herlig type, vakkert hode, god ørestilling, lang elegant hals, godt anlagt skulder, herlig overlinje, sterke lår, godt vinklet, utmerket kneledd, herlig benstamme og føtter. Herlig valp, som har en stor fremtid. Velvist.»
Dommer: Marie Klepp

Søndag slo hun til med BIR, BIG og 4BIS!

Kritikken:
«4 mnd, velbygget, med tydelig kjønnspreg, exc valp. Linjevakkert hode, bred flott underkjeve, pene øyne og ører, elegant hals, velkroppet. Meget bra benstamme, vinkler, utmerkede poter, tydelig flekket, lever, utmerket temp, flott fremvist.»
Dommer: Arnstein Hagen

Jeg har en fin liten valp, på alle måter! 🙂 Vi har trent litt på at man skal logre når man stiller seg opp, og da ble det en liten film av det. Se så fint hun logrer!

Og etter en økt med logringstrening måtte vi nesten gjøre noe fornuftig, så da fikk hun trene litt lydighet. Har trent veldig lite, så det meste er likt som på 13-ukersfilmen. Bare med Klima i en større versjon. Og pluss dekk under marsj og en litt bedre avstand.

Sporkurs, lydighetskurs og runderingstrening

Forrige helg var vi på sporkurs arrangert av AGN, med Jeanette Hatteberg. Opsis var strålende flink, og tok ting på strak arm! Startet kurset med at vi skulle legge et spor på 300 meter hver, så instruktøren fikk se hvordan hundene og førerne jobbet. Jeg var veldig fornøyd med sporleggingen min, og Opsis kom seg også gjennom sporet uten problemer. Men jeg synes hun virket litt sliten mot slutten, og når jeg tittet bak på de som gikk etter oss synes jeg de så litt skeptiske ut. Kunne ikke skjønne det, det sporet som gikk så greit! Når vi avsluttet ble de stående å se litt oppgitt på meg, før de forklarte at dette sporet i hvert fall var 600 meter. Ups.. Men jeg telte kun 100 skritt hver vei, og gikk i en hestesko. Lover! Og sånn fortsatte helgen, nesten hver gang jeg skulle legge spor for noen endte de litt pluss i meter. Men altså, jeg er ikke vant til å gå i flatt terreng..

Resten av helgen jobbet vi med oppsøkene, og det var veldig greit å få litt starthjelp der. Opsis hadde en liten tendens til å løpe over sporet for så å snu, og Jeanette foreslo at det kanskje kunne være fordi hun reagerte på merkebåndet. Så fremover skal vi prøve oss uten det, og ellers variere avstanden vi sender mye. Tok også vekk påvirkningen i løpet av søndagen, men neste gang skal vi igjen kjøre med påvirkning, siden det har gått en stund siden kurset.

Ellers fikk vi gode tips om å ikke tenke så mye på lengden på sporene vi går, men heller legge kortere og mer utfordrende spor. Det var veldig greit å vite, for i det siste har alle sporene vi har gått vært på 700-1100 meter. Så fremover blir det igjen en del korte og spennende spor, og ikke minst masse oppsøk!

Denne helgen var vi på lydighetskurs med Siv og Elin fra Amokk, arrangert av Canis, og jeg er SÅÅ glad! (Vet, nå har vi vært på kurs 3 helger på rad, men det var ikke planlagt, og det er lenge til neste gang. Og jeg ble tvunget.) Denne helgen hadde jeg Elin som instruktør, og nå ser jeg lyset i tunellen og greier. Vi hadde det utrolig morsomt, og både jeg og Opsis, og om jeg skal si det selv så synes jeg vi begge gjorde en formidabel innsats. Det var sikkert 30 grader ute og strålende sol, men Opsis ga alt (og jeg har funnet en lekebelønning som fungerer – frisbee!) og lå akkurat der hun skulle. Hun bikket ikke over i frustrasjon og stress, men var bare veldig på og fokusert. Trass varmen. Jippi!

Se så glade vi blir! Alle bilder tatt av Marie, som husker å ta kameraet opp av sekken..

Planen min for helgen var vår lille utfordring. Innmarsjen. På nye steder og greier. Vi gjorde det samme vi har gjort tidligere, og på første økten gikk grensen 2 meter etter ringbåndet. Men det vil altså si at vi kom både bort til ringbåndet, over det, og lenger inn på et ukjent område. Det er ikke så verst bare det! Vi gikk inn fra ulike sider av ringen, og brøt og gikk ut om hun mistet fokuset. Men nå synes jeg at man så ganske tydelig at hun har begynt å koble ringbåndet med kule greier, og jeg synes hun bygger seg litt opp når vi passerer det og kommer dermed enda litt sterkere på når vi fortsetter. 😀 Lykke!

Neste økt startet vi også med innmarsj, noe vi naturlig nok skal gjøre ved hver eneste mulighet fremover, før vi fortsatte med fvf med forstyrrelser. Mennesker som satt på banen, Marie som satt på banen (det er en egen kategori) og sånne artige ting. Opsis var varm og sliten, samtidig som det var litt ekkelt med alle disse rare tingene og dette ukjente stedet (vi hadde flyttet ringen). Men hun jobbet seg fint gjennom det, og det ble en flott Opsisøkt! Akkurat sånt trenger hun!

Så ble det en økt med kryp, der vi igjen ble minnet på ro, ro, ro og ro. Har belønnet mye for små bevegelser og noe vendinger, så det begynner hun å forstå. Men tror jeg skal jobbe med krypen i front for å kunne se bedre hvordan hun jobber med bakparten, for hun er så rask at jeg til tider sliter litt med å få det med meg.

Det ble også en økt med innkalling med stå, fordi jeg hater den øvelsen litt. Naturlig nok fordi jeg ikke klarer å få den til så bra som jeg vil ha den. Hoppstå er enklest for meg å forholde meg til, fordi man da har et veldig konkret kriterie. Det er så vanskelig i disse stå-øvelsene, å holde på kriteriene! Hun har fine ståer på 1-2 meters avstand, men nå skal jeg jobbe dem utover. Sette meg et punkt, og holde meg til planen. Da skal de ståene bli så fine så!

Etter en fantastisk kursdag med masse godt humør og mye motivasjon (det er så lenge siden jeg har vært såpass motivert! Det er en så fantastisk følelse!) ble vi med Elin ut i skogen for å rundere. Og for en trening det også ble! Vi har ikke trent mye rundering, et kurs i høst pluss kanskje 2 treninger der jeg kun har hatt en figurant. Men til gjengjeld har vi trent litt feltsøk, så hun er vant med å løpe ut på 50 meter i hvert fall. Når jeg tok ut Opsis fikk hun se to figuranter gå ut, før jeg tok henne en liten runde tilbake. De lå ute på 40-50 meter, og når jeg sendte henne ut løp hun i en rett linje utover med god intensitet (og støtte hun på hindringer løp hun bakover i terrenget i stedet for fremover – yess! Det liker jeg.). Figurantene må jobbe litt for å holde på henne, og hun er ikke helt komfortabel der ute. Når hun slår på en figurant ute i terrenget synes jeg det ofte det ser ut som at hun tar seg en runde utenom for å så nærme seg litt bakfra. Tar ikke lange tiden, men hun er ikke helt komfortabel. Det var ikke noe problem å løpe ut til neste figurant heller – tvert i mot. Her kom jeg plutselig på at Opsis gjerne ville fikse dette selv, så etter det tok jeg henne inn og belønnet henne på midtlinjen mellom hver figurant. Litt kontroll må jeg ha! Hun fikk 5 slag tror jeg, og jobbet fantastisk selv om hun hadde vært på kurs hele dagen og temperaturen fortsatt var godt over 20 grader. Og snakk om å få igjen mye for lite runderingstrening! Nå må vi få inn meldingen, og videre har vi smisket litt med Aase og Elin så vi kanskje får oss et runderingskus i høst en gang.. Nå kjenner jeg at vi kanskje må lære oss litt rundering også. Kult det og jo!

Søndagen skulle vi starte med et ministevne/kjeder med kommandering og ny ring. Jeg funderte en stund på hva jeg skulle finne på der, for det er jo akkurat dette vi sliter med. Så jeg lagde en plan A og B, sånn at jeg kunne se an Opsis litt. Plan A var innmarsj 2 meter + hopp over hinder med sitt + avstand. Plan B var innmarsj 2 meter + hopp over hinder med sitt, der belønningen skulle komme på sitten. Varmet opp med det som foreløpig fungerer best, nemlig fvf og litt kasting av godbiter. Når vi gikk inn i ringen gikk vi 1 – 2 – 3 meter, og gjett hvem som fortsatt var der? Jeg hadde glemt å forklare Elin om disse fine A- og B-planene mine, så da ble vi stående litt å vente. Men det gikk så fint så, hun var på hele veien! Nå er dette øvelser som skal sitte veldig godt, men likevel, lykke!! Litt ufokusert og treg avstand synes jeg, men shit i det. Entusiasme, frisbee og flinke, flinke og fine Whoopsis! Og der har vi planen fremover; mye små kjeder jeg vet hun mestrer. Alle de neste øktene startet vi på den måten, en gang hadde vi 2 meter innmarsj + en superenkel rute, en annen gang hadde vi innmarsj + apportering og siste økten kjørte vi på med innmarsj + avstanden(?). Husker ikke helt, men det var i hvert fall en rolig øvelse. De andre gangene hadde jeg med vilje valgt raske øvelser der hun ikke fikk tid til å fundere på om ting var ekkelt eller teit. Meget vellykket. Det fungerte faktisk helt strålandes!

Apportering med dirigering – jeg måtte bare teste. Bare fordi den er morsom. Selv om man egentlig ikke skal bruke kurstid på ting man egentlig kan og har en viss kontroll på. Men jeg syntes vi fortjente det, så da ble det det. Opsis har en kjempefin kjegle-øvelse, het nydelig er den faktisk! Når jeg kommanderte henne ut til høyre løp hun til høyre – men valgte ruta i stedet. Så jeg tenker mer mengdetrening, og kanskje på tide jeg skaffer meg mer enn en apport så jeg kan trene hele øvelsen selv. Men hun hadde fine opptak, fin fart og det var så fint så! Tror det kommer til å bli en veldig bra øvelse.

Metallen – trente med bruksmetallen for to uker siden, da var ikke det noe problem, men i mellomtiden har jeg testet lp-metallen, og den er visst fæl. Enig.. Jeg ville ikke hatt den i munnen. Rart hun er enig med meg. Så nå kjørte vi på med veksling mellom vanlig apporten og metallen, litt kappløp og sånne morsomme ting. Og det fungerte bra, i tillegg til at det var fantastisk deilig å kunne skru henne såpass høyt opp uten at hun tippet over til ufokusert stress og frustrasjon. Nå hadde vi det bare gøy!

Neseprøven – første gang vi trente den siden januar, og etter en liten påminnelse var hun helt sikker på hva hun skulle gjøre. Og for et fint søk hun har! Nå jobbet vi med å øke avstanden til pinnene, sånn at hun måtte løpe mer for å komme bort dit. Å, fornøyd. 😀
Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg skal gjøre det med kommandoer og rutiner til de forskjellige søksøvelsene. For det er kanskje litt dumt å bruke «søk» i sporoppsøket, feltsøket, runderingen og neseprøven. Ehem ja.. Jeg er dårlig på rutiner, det må jeg begynne å fokusere mer på!

Beklager usammenhengheten, men nå er jeg bare så fornøyd og glad. Virker som at ting og tang begynner å løsne, og det er skikkelig gøy å trene hund. 😀 Og tusen takk for masse god hjelp og motivasjon Elin!

Brukslydighetskurs

Nå er vi hjemme fra en kjempefin helg på brukslydighetskurs med Jeanette Hatteberg, arrangert av raseklubben. Jeg er utrolig fornøyd, føler vi har fått mange gode løsninger å jobbe med fremover! Spesielt på fvfen/konsentrasjonen, så jeg starter med å skrive litt om det før jeg glemmer det. Vi har jo problemer med at hun blir veldig usikker på nye områder og i nye miljøer, og det har vi jobbet en del med uten å komme helt i mål. Og nå fikk jeg noen aha og *klaske hånden i panna*-opplevelser! (Gjengitt sånn som jeg forsto og husker det.)

1. Ikke senke farten når jeg går inn på utfordrende områder. Jeg har en tendens (bevisst eller ubevisst, jeg er ikke helt sikker) til å gå saktere når jeg merker at hun sliter, og det utstråler jo ikke akkurat selvsikkerhet og trygghet. Så fortsette å gå i samme takt, og ikke nøle. Det holder at en av oss gjør det. 😛

2. Bruke mer dobbeltkommandoer for å støtte henne i vanskelige situasjoner, så hun får litt hjelp til å velge riktig ting blir litt ekkelt. Etter å ha trent Ella en god stund har jeg egentlig hjernevasket meg selv til å unngå dobbeltkommadoer for enhver pris, fordi hun da bare ble tregere og tregere, men i det siste har jeg begynt å bruke det mer og mer i innlæringsfasen på Opsis og Klima. Har brukt det lite under fvfen, men det tror jeg faktisk kan fungere ganske bra i de situasjonene hun sliter.

3. Og kanskje nesten det viktigste, ikke belønne henne i de situasjonene hun synes er vanskelige, men vente til vi har gått ut av dem og hun igjen har et mer selvsikkert og komfortabelt kroppsspråk. Det er jo nesten het motsatt av det jeg har gjort hittil, men det er jo ganske logisk? Om hun reagerer på skumle ting ellers i hverdagen belønner jeg jo ikke når hun er usikker, men når hun har sjekket det ut og har kommet over det. Man får jo det man belønner! (*klaske panne hardt*) Så her håper jeg vi har en liten nøkkel.

4. Utfordre henne i fvfen, for å bygge selvtillit og trygghet. Gjort noe av det tidligere også, med mennesker som går rundt med godbiter, som prater til henne og andre hunder, men absolutt noe vi må gjøre mer av! Hun har så godt av det, det hjelper henne til å takle utfordrende miljøer, bedrer konsentrasjonen, selvtilliten, forståelsen av øvelsen og alt det der.

5. Og så klart, oppsøke vanskelige situasjoner. Det har vi gjort mye siden i høst, og det har blitt litt bedre, men nå skal det bli helt bra!

Det var helt sikkert noe mer, men dette jeg husker som det viktigste. Og jeg er kjempefornøyd med at jeg fikk ordet posisjonen hennes etter den grusomme treningen på mandag, nå føltes den bra! Men etter at vi i vinter har fokusert mye på disse grusomme kjede-greiene har jeg ikke vært flink nok til å ha økter med fokus på at hun skal ha konstant kontakt (jeg har generelt ikke vært flink nok til å trene..), så derfor går hun og slipper kontakten innimellom. Det må vi fikse, for det er en av tingene jeg synes er litt smertefullt å se på.

Vi jobbet også med krypen, og der begynte vi ganske på scratch. Det som sitter best igjen derfra er; små bevegelser! Så da vet jeg hva vi skal ha fokus på. Begynte også på fremadsendingen, og det var gøy! Den ser jo så stilig ut når den er bra, og er en skikkelig utfordring, så der har vi en ting til vi må pusle litt med fremover. Jobbet med å skape verdi og markere punktet ved gruppa, og videre skal vi fortsette med det samt å belønne videre interesse fremover. På tur har jeg fra før jobbet med det neste momentet (trave i en rett linje foran meg mens jeg går), og det skal jeg også fortsette med så det blir bedre generalisert og hun får mer forståelse for den delen. Eller noe sånt. Så ser vi hvordan det går.. 😛

I dag har vi vært innom halsen, og det synes Opsis er kult! Hun sitter fint i utgangsstilling og begynner på kommando. Må huske å jobbe med figuranter stående nærme henne, for det tror jeg kan gjøre henne litt usikker. Og den venteperioden mellom når øvelsen starter og selve halsen begynner, der tror jeg hun kommer til å ha veldig lett for å falle litt ut – så det å sitte i utgangsstilling lenge uten at det skjer noe må vi ikke glemme bort. Ellers er det å øke lengden på halsen.

Budføringen, her var det et viktig moment jeg ikke har visst om, nemlig at figuranten ofte(eller skal?) ta på hunden når den har satt seg i utgangsstilling. Jippi, for Opsis liker ikke å bli tatt på i utgangsstilling, det er nemlig ekkelt. Og hun kommer nok til å føle seg ganske presset i en sånn situasjon med en ukjent figurant, så den delen må vi ta tak i. Ellers trenger hun litt hjelp inn i utgangsstilling hos figuranten, fordi hun har veldig lyst å løpe forbi og rundt istedenfor å ha direkte innsitt. Øke lengden tror jeg ikke blir noe problem. Tjuvstart derimot.. 😛 Så jeg må passe på å informere figurantene om det når vi trener, så de er nøye på at hun må sitte i utgangsstilling en stund. Og legge på rutinene man har i en konkurransesetting.

Metallapporten, den tror jeg kommer til å gå bra! Jeg må huske å gi henne litt støtte underveis, og ikke med en gang kreve at hun skal komme helt inn i utgangsstilling før hun får noe som helst respons. Det er egentlig et av de hovedpoengene jeg tar med meg fra denne helgen, det at jeg må støtte henne i situasjoner der hun er usikker ved å enten rose henne med stemmen, gi en ekstra kommando eller liknende. Ikke for å mase på henne, men for å gi henne en ekstra trygghet og hjelpe henne når hun hun føler at ting blir ekkelt.

Jeg er skikkelig fornøyd med kurset, som i tillegg til å være fullt av kjentfolk var veldig vedig lærerikt. Gøy å gå kurs for en som er såpass god til å lese hund, og som kjenner rasen! 😀

Familieforøkelse

Nå de siste månedene har det skjedd veldig mye, eller sagt på en annen måte, det har vel egentlig bare skjedd to nevneverdige ting, men de er til gjengjeld ganske store. For det første har jeg flyttet, og i tillegg har jeg fått en liten maskot i hus. Det var muligens i omvendt rekkefølge.

1. april kom Klima i hus, til de flestes store overraskelse. Så for å ta en rask forklaring på familieforøkelsen; Ella begynner å bli gammel og skral, og jeg vil helst ha to hunder. Men det holder med en brukshund, i hvert fall når jeg har Opsis som krever en del jobb. Så planen var i utgangspunktet å bare sjekke litt rundt, og skaffe den neste maskoten når Ella hadde gått bort. Men så kom jeg over dette kullet, fikk god kontakt med oppdretterne, snakket med mange forskjellige raseentusiaster og… Ja, jeg kunne jo ikke si nei?

Når det gjelder rasevalget ønsket jeg meg en aktiv maskot med litt størrelse, som forhåpentligvis kunne bidra med litt mer kraft enn Opsis på ski/sykkel. Jeg ville ha en hund som ikke hadde et ekstremt jaktinnstinkt, en som kunne stilles på utstilling uten brukskrav, kort pels, relativt førerorientert og liten radius på tur, men uten et stort behov for mentaltrening og med en mer «dum og deilig»-personlighet enn mange gjeterhunder. Jeg var også nøye på at jeg ikke ville ha en rase hvor separasjonsangst var utbredt, og det skulle heller ikke være umulig å finne et miljøsterkt, trygt og sosialt individ.

Dermed falt valget på dalmatineren. Og jeg har ikke angret et sekund! Klima er foreløpig absolutt alt jeg ønsket meg, og mer til. Hun kommer fra kennel Toot’s, og ble født i Tromsø 19. februar sammen med en hel haug søsken. Moren er INT Nord DK HR Ch NV-07 NV-11 Toot’s Bobadilla Light og faren er Multich(masse utenlandske utstillingschampionater) Udarny Blues s Nevskih Ostrovov. Jeg har Klima på for med Åsa Fagerlund, og forhåpentligvis blir hun ikke kjempestygg. Lov å håpe i hvert fall! Mentalt har jeg så godt som ingen ting å klage på, og det er ganske sykt, for jeg pleier ikke ha problemer med å finne feil på egne hunder akkurat. 😛 Hun er en sosialt trygg valp, veldig miljøsterk (og det er så rart! Jeg har aldri hatt en miljøsterk hund før, så det er en helt ny opplevelse. Jeg fniser fortsatt litt inni meg hver gang vi for eksempel går gjennom Oslo s, der går hun og logrer mens hun storkoser seg! Og første gang vi var på en t-banestasjon under bakken, som for øvrig var første gang hun var i byen og første gang hun gikk i bånd, så spradet hun av gåre foran meg med en svinsende hale. Jeg er fortsatt i sjokk!), hun slapper fint av inne, har null problemer med å være alene hjemme, ydmyk og fin med andre hunder, skikkelig matvett og ikke minst, hun har en utrolig lekelyst! (Utrolig for meg, som ikke har hatt en hund med skikkelig gjenstandsinteresse før heller. 😛 ) Jeg sammenlikner henne naturligvis mye med Opsis, siden hun er den eneste valpen jeg har hatt før, og hittil må jeg si at det er ganske stor forskjell på denne valpetiden og den forrige. Og jeg har ikke en gang begynt å snakke om konsentrasjonen hennes!

Planen var jo at jeg ikke skulle trene henne noe særlig. Og jeg skal jo ikke det, egentlig, men akkurat det går ganske dårlig. Så litt endringer der gitt.. Hun har allerede tusen ganger bedre konsentrasjon enn det Opsis hadde på samme tid,  og hun er utrolig motiverende å trene! Hun er veldig ærlig, og selv om det så klart går ganske mye tregere enn det gjorde med Opsis så går det jevnt og trutt fremover. Nå er hun jo en dalmatiner, så jeg regner ikke med at hun kommer til å bli en spesielt enkel hund å trene, men det er ikke så farlig. Det tar vi som det kommer, jeg har ingen store planer eller mål med henne. Den biten er det Opsis som skal ta seg av. 🙂

Nå ser jeg at jeg i forrige innlegg beskrev en veldig rolig og samlet Opsis. Eh ja, så lenge varte det. *ler* Hun var vel bare litt påvirket av løpetiden, for den effekten forsvant fort nok den. Men, over til bruksen. Etter at snøen forsvant har vi gått en del spor, og jobbet både med utholdenhet og markering av pinner. Resultatet er nå at hun har gått spor på hele 1 km der sporet også krysset seg selv en gang (ikke helt med vilje, men shitau!) og plukket pinner på bare 2 cm. Kjempegøy! Det virker kanskje som at hun sliter litt med vått underlag, de siste sporene har i hvert fall vert veldig vanskelige for henne, og det er det fellestrekket jeg har funnet (annet enn tidsperioden). Men vi skal ut å gå spor nå, så da får vi testet det igjen.

I helgen skal vi på brukslydighetskurs med Jeanette Hatteberg, det blir veldig spennende!

Der fikk jeg til bildene! Klima er utnevnt til Opsis sin nye BBF. De to har det utrolig mye gøy sammen, og hun er den første hunden Opsis noengang har hatt drakamp med. Det er nemlig ikke så enkelt å skulle dele på lekene sine, når man egentlig vil ha dem for seg selv..

Kort økt innendørs:

Spor pluss fvf med kommandering på slutten. Se så søt!

LP-film

Jeg fikk litt klager på overdrevent utstillingsinnhold på forrige innlegget, men nå lover jeg å gjøre det godt igjen! Jeg håper en 14min lang film er godt nok..

I det siste har jeg tenkt mye på hvordan vi skal få gjort noe med all den frustrasjonen Opsis har det med å bygge opp, og etter å ha snakket med Maren i går fikk jeg endelig en litt mer konkret plan til å begynne å utforme seg i hjernebarken. Opsis trenger utholdenhetstrening, hun trenger å få ned forventningen om at belønningen kommer, hun trenger å bli vant til å følge flere kommandoer etter hverandre og hun trenger å senke stressnivået. Men å gå kjeder som vi har gjort til nå fungerer ikke, det ender kun opp med enda mer frustrasjon. Fra nå av kommer jeg til å dele opp dette litt i to; utholdenhet skal i hovedsak trenes gjennom lange økter med fvf, og utfordringen i kjedene skal kun være å veksle mellom ulike øvelser, transporstrekker, bli vant til å kunne bli belønnet gjennom meg uten å miste fokus eller forvente belønning og å ikke stresse seg opp selv om vi blir kommandert.

Så da måtte vi nesten ut å trene i går, for å sjekke hvordan ting fungerte. Etter den tredje løpetiden har hun blitt utrolig rolig og hundre ganger lettere å ha med å gjøre (det er mye 😛 ), men når vi har trent sammen med Marie har hun likevel stresset seg bra opp. Men denne gangen trente vi alene, og hun var så samlet og balansert! Så ting gikk mye bedre enn de har gjort på mange måneder, og treningen ble litt mer ustrukturert enn jeg egentlig hadde planlagt. I hvert fall, her kommer masse småkjeder og snodige påfunn, og se hvor rolig og fattet hun er! Kun en gang i løpet av treningen hørte jeg antydning til frustrasjonspiping. Å, lykke!! 😀

Og, ikke helt med vilje, men her holdt vi på i sammenhengende over 40 minutter, og jeg synes hun holdt veldig bra. Det er så stor forskjell fra i høst at det er vilt.. Det er bare et halvt år siden hun ikke hadde sjans til å konsentrere seg i mer enn 5 sekunder av gangen.

Opsis er ikke lenger ubetydelig!

I helgen har vi stilt i Letohallen, og Opsis slo til med excellent på både lørdag og søndag! Jihu. 😀 I dag sa dommeren også at han trodde hun kom til å utvikle seg mye de neste seks månedene, og det er første gang en utstillingsdommer har vært positiv på hennes vegne. Så altså, sånt tar vi med oss. Men det viktigste er at hun oppførte seg veldig fint i ringen begge dagene (hun fikk til og med skyt for ståingen og løpingen av en tilskuer!), og virket mye mindre berørt i hallen enn hun var i høst. Hun er ganske smågretten om andre hunder kommer nærme henne utenfor ringen, mat og sånt skal jo helst passes på, men ikke sånn at det er noe problem. Ellers går hun fortsatt fint med nesten alt av hunder! Det er deilig.

Kritikk lørdag, dommer Adolfo Martinez Noguera:
«Nice bitch. Too feminine, very good head. Eyes a little big. Good corporal structure, but loin a little convex. Good angul. Good movement.» 

Kritikk søndag, dommer Antonio Di Lorenzo:
«Very good type. Needs better shape of scull. Excellent proportions. Well ang. in front and rear. Still emature in body but really kelpie. Needs better topline and (edit: in?) movement. The movement is typical.» 

Legg merke til «but really kelpie.»! Det er ikke dårlig det.

Her er en film fra treningen forrige onsdag:

 

HD/AA

Vi har gjort ting de to siste månedene også altså, det er bare litt tiltak å få ting skrevet ned..

To viktige begivenheter har vært helgene i Arendal på kurs, dessverre ingen film nå heller, men vi har i hvert fall hatt fantastiske turer! Sånn over all har innmarsjene våre blitt veldig mye bedre, men jeg ser fortsatt at hun blir usikker når vi går inn på nye steder. Så her har vi absolutt noe å ta tak i også videre.. Ellers husker jeg at jeg klagde litt over den nye trenden til Opsis i desember, nemlig at hun plutselig fant ut at jeg/noe var ekkelt, og bare løp sin vei. Jihu, skikkelig artig. I hvert fall, spådommen min ble oppfylt, og disse tulletendensene forsvant i løpet av noen måneder. Heldigvis!

Akkurat nå for tiden har hun en veldig god konsentrasjon, så det prøver jeg å benytte meg av så mye som mulig. Men som vanlig har hun jo funnet på noe nytt, og denne gangen er det at alle øvelser der jeg går fra henne er shit. I de siste kjedene vi har gått har hun reist seg og bjeffet irritert når jeg har gått 2-3 skritt vekk fra henne. Jaja, daså? Vi trente i Drammen hundepark sammen med Canis forrige helg, og med hjelp av Marie kom vi vel frem til at hun også begynte med det når jeg ble kommandert. Altså selv om ikke øvelsen er i en kjede. Dette er jo øvelser/momenter hun har kunnet siden hun var 6 måneder, så jeg tror ikke forståelsen bare plutselig har blitt borte heller.. Sist prøvde vi å gjøre det sånn at jeg bare gikk tilbake og la henne ned igjen, igjen, igjen og igjen, for å unngå å gjøre det lettere for henne når hun tullet(noe hun veldig fort hadde benyttet seg av 😛 ). Det fungerte ikke så veldig bra, så videre tror jeg at jeg skal trene veldig mye på akkurat det momentet utenom, og så gå MYE kjeder og passe på hvor jeg legger forventningen.

På treningen i Drammen trente vi med mye andre ukjente hunder rundt oss, og jeg er så utrolig fornøyd med hvordan hun oppførte seg!! Jeg følte jeg hadde god kontroll på henne, og selv om hun var litt påvirket av hallen og alt som skjedde – så jobbet hun utrolig bra. Så stor forbedring der!

Ellers har vi også vært og røntget hofter og albuer, og jeg venter ganske spent på resultatet fra NKK.. Jeg fant ut at jeg dessverre bare har bildene som ble tatt i juni (når hoften var ute av ledd) og ikke de fra august. Jeg skal ringe dyreklinikken i morgen og spørre om det er mulig å få dem, for det hadde vært veldig interessant å se! Når vi tok de sa i hvert fall veterinæren (som har god peiling på skjelett) at alt så helt optimalt ut. Ingen forskjell mellom sidene. På bildene tatt nå har derimot venstre hoftekule (den som var ute av ledd) fått en annen form, og venstre lårbein er også litt tynnere i tillegg til mindre kompakt (altså mer gjennomsiktig på bildene), i følge veterinæren. Vi snakket en stund om hvorfor ting har utviklet seg sånn, og det hun trodde var at Opsis avlaster venstre hofte/bein, selv om det er vanskelig å se til vanlig. I sommer avlastet hun naturlig nok bakparten mye, og fikk veldig mye muskulatur foran, så i høst har vi jobbet en del med å bygge opp muskulaturen bak igjen. Det har hjulpet mye, men hun belaster tydeligvis fortsatt litt skjevt? Ble rådet til å la henne gå på coseqin, og helst ha litt oppfølging av fysioterapeut for å sjekke hvordan muskulaturen utvikler seg. Jeg kommer nok også til å røntge henne på nytt om noen år, for å se hvordan ting ligger an.. Sjansen for avleiringer var i hvert fall i følge veterinæren ganske store.